hva skal man si?

Blå stein i Bergen (mandag 25.7.2011)

 


det finnes få ord som man kan si disse dager.

Jeg så på nyheter fra fredag kveld til søndag kveld. Prøvde å finne svar, men den kom aldri.

Jeg fant ut at en jente som jeg kjenner har opplevd det verste som vi kan forestille oss. Folk ble drept føran øyene hennes.

En annen vennine opplevde at vinduer smalt rett bak henne på grunn av en bombe.

Jeg kjenner flere som har mistet venner sine.

Det er unger som er så fantastiske. De er like gammel som Ten Singer mine og all de konfirmanter som jeg har følgt de siste årene. Det gjør utrolig ond å tenke på det.

Det er ikke alle som føler det samme, men jeg håper de viser forståelse for at jeg ikke klarer å bare se forbi det som har skjedd.

Jeg er fortsatt i sjokk og leter etter meningen i det.

Jeg ble skuffet når jeg trengte trøst. Jeg gikk i kirken for å høre oppmunterende ord, men fikk ikke høre de, fordi han presten hadde skrevet preken før fredagen. Dette skuffet meg veldig. Så det var bra å lese at domkantoren ville sette tegn og inviterte til minnekonserten i domkirken. Jeg måtte bare gå ditt. Og det ble ganske fint, men om det hjalp vil seg vise.

Jeg prøver å komme videre. Setter en strek og fortsette med livet som det var, men jeg føler at det er ikke så enkelt.

Det som kanskje hjulpet mest, var en lang og fint samtale på kaffe etter kirken på søndag. Og sitter sammen med en som føler det sammen som meg, som har opplevd ungdomsleir, som er leder for ungdommer i Norge. Det er viktig å være sammen.

Det er mange som møter opp for å være sammen. Men når det plutselig møtes opp 50 000 mennesker, så kan man føler seg veldig alene. Norge er liten, Bergen er endå mindre. Men når man ikke se en nærmt venn, når så mange møtes, føler man seg veldig alene.

Jeg sitter hjemme å grate når jeg leser det ungdommer si om det de har opplevd. Men når jeg er ute blant andre skjønner jeg bare et gigantisk klump i halsen.

Når de leser navn fra de døde på tven, er klumpen enormt. Jeg grue meg for å høre alle navn. Jeg er redd at jeg kjenner flere av de. Men også hvis ikke så er det jo like trist. Hver enkelt navn stå for en person, som ikke skulle være død.

Jeg vet ikke hvordan vi skal takle dette. Men jeg gleder meg til å reise til Tyskland til å være sammen med 2 000 fantastiske ungdommer. Jeg ønsker meg at de gi meg troen min tilbake.

Jeg håper jeg kan være en velsignelse for hver enn av de. Jeg vil møte de med en smil fra hjerte, også når det bli stress. Jeg ønsker meg at den glade Wiebke kommer tilbake. Den har vært gjøymt en stund, men den er klart for å kommet tilbake. Det trenger håpentligvis bare en eller to klemmer. Så er den glade Wiebken tilbake, det tror jeg på.